NASJONENS BARN

Fra utstillingen i Rådhusgalleriet

 

 

 

 

 

Boka er utgitt på Confux forlag

Først i boka står 23 av dem som ble tatt som barn og fratatt barn.

De står fram med sine bilder, sine fortellinger, sitt sinne og sin sorg.

Boka har også en avdeling der Bernt Eide belyser konkret hvordan ulike deler av staten Norge på 1900-tallet arbeidet for å bli kvitt romanifolket eller taterne. En bred politisk enighet om å utrydde romanikulturen førte til mange ødelagte familier og grusomme overgrep mot enkeltindivider. Politikken med å ta barna for å gi dem en oppvekst uten kontakt med foreldrene og romanikulturen var det som rammet taterne aller hardest. Men staten tok også i bruk en rekke andre virkemidler for å ramme denne folkegruppen.

Ellen Aanesen har tidligere har laget to sterke dokumentarfilmer for NRK på dette temaet. I arbeidet med filmene ble hun kjent med menneskene hun nå skriver om. I boka presenterer hun "Åtte fortellinger om et folk midt i blandt oss". Det er fortellinger som går i dybden på historiene til mennesker som ble rammet på ulikt vis.

Les bokas etterord nedenfor.


Bernt Eide er fotojournalist og høgskolelektor i fotojournalistikk ved Høgskolen i Oslo.

Ellen Aanesen arbeider i NRK, først som filmfotograf og filmklipper, nå som dokumentarist og journalist innenfor faktafeltet. Boka Nasjonens barn ble kjøpt inn av Norsk Kulturråd i juni 2008 etter en kvalitetsmessig konkurranse mellom bøker innenfor norsk sakprosa.

Etterord

Norges behandling av taterne på 1900-tallet er en skamplett på vår moderne historie. Denne boka har vokst fram fra en uro hos forfatterne og hos mange tatere over at glemselen får bre seg. Dette som vi aller mest trenger å huske ser ikke ut til å få noen vesentlig plass i den store fortellingen om Norge. På denne bakgrunnen har en rekke tatere gitt sitt portrett, sin fortelling og sine dokumenter til prosjektet og til boka. De har vendt tilbake til gamle opplevelser for å gi dem videre til ettertiden. De har bidratt fordi Norge trenger å huske dette. For dette fortjener de stor honnør. Vi som har bedt dem å huske tilbake, vet at det har kostet å hente fram overgrep og vonde erfaringer som kanskje har vært fortrengt i mange år. Derfor forstår vi også de som har takket nei til delta.

Men erkjennelsen av overgrepene mot taterne hadde ikke vært mulig uten at tatere sto fram og fortalte fritt om det som hadde skjedd. Den ville heller ikke vært mulig uten journalister og forskere som våget å stille seg kritisk til etablerte sannheter. De så den nære historia i et nytt lys og tok arbeidet med å grave fram fakta om det som hadde foregått. Vi kan gi honnør til deres innsats ved å ta forholdsregler for å sikre at denne historien ikke glemmes.

Mange norske kommuner bør undersøke sin egen historie. Grue, Eide, Flå i Hallingdal, Orkdal og Trondheim har for eksempel gode grunner til det. En slik liste over kommuner kunne bli svært lang. Sosialdepartementet (nå i Arbeids- og inkluderingsdepartementet), Justisdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Kunnskapsdepartementet og Landbruksdepartementet spilte sentrale roller. Stortinget, Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig folkeparti også. Og hvor var LO som skulle stå på de undertryktes side? Dagsavisen (Arbeiderbladet), Dagbladet, Aftenposten, Adresseavisa, Glåmdalen og Vårt Land er eksempler på aviser som skrev forferdelige ting om taterne. De bør klarlegge hva de faktisk skrev. Hva med en påminnelse i redaksjonslokalet? Barnevernet, Den norske kirke, Den norske lægeforening, Universitetet i Oslo. Sår som dette kan ikke gro uten at sannheten blir beskrevet konkret og i detalj, at det som er gjort blir erkjent og beklaget av overgriperne.

Det finnes en annen fortelling også som er like viktig og som er alt for lite fortalt. Den handler om dem som ga tatere husly og mat og som kjøpte deres varer, deres hester og tjenester. Enkelte lot dem til og med sette opp hus. De viste vidsyn, toleranse og menneskelighet i en tid da de som hadde makt avviste nettopp dette. Taterne fant dem oftest langt ute på landsbygda.

Bernt Eide og Ellen Aanesen



© Bernt Eide 2015- EPOST: post(a)nasjonensbarn.no