NASJONENS BARN

ad
Barn og ansatte på Jacob Walnums barnehjem i Kopervik. Det var et spesialhjem for barn av romaniforeldre. (Bilde fra arkivet etter Norsk misjon blant hjemløse, Riksarkivet.)

 

Hulda Nicoline Hansen:

Hårnålen

Jeg synes jeg ser henne for meg. Bestyrerinnen hadde sitt kontor i første etasje, og innenfor det hadde hun rommet der hun bodde. Haven var på den ene siden. En nydelig have skjønner du. Der var det bjørketrær og hun hadde en sånn stor kniv. Jeg husker så godt hendene hennes. Sånne kraftig mannfolkhender på noe vis. Jeg husker tommeltottene hennes. Seinere i livet har jeg alltid sett på hendene til folk. Jeg synes at jeg kan se på hendene om de er snille.

Du måtte kle av deg og stå oppreist. Og så slo hun med bjørkeriset på ryggen og rumpa. Det var jo ikke bare meg. Det gikk jo etter tur og orden det vet du.
Vi skulle alltid bade etterpå, og det skulle være salt i badekaret for det skulle være bra for huden og sårene du hadde. Men det var fryktelig vondt, og vi gråt. Men dette var sånn det skulle være det. og vi trodde det skulle være sånn. Til slutt så tror du det. At deg er det noe med. Legen var på besøk av og til, og han undersøkte oss jo, og da måtte vi kle av oss. Jeg husker det så godt, for da var jeg blitt 12 år. Og da sier han til bestyrerinnen: ”Du er litt for hardhendt for disse små." Da så han merkene etter piskeslagene som vi hadde på kroppen. Et bjørkeris, det synes jo på kroppen din.

 

Jeg tenkte ikke så mye på det da, for du vet at barn er barn. Men i ettertid har jeg tenkt på at det var akkurat som om hun hadde en tilfredsstillelse over det. Vi fikk alltid juling på hennes kontor. Etterpå kunne hun si: "Sett deg der." Jeg husker så godt denne hårnålen som hun tok ut og fingret med. Hun hadde et rart blikk som jeg syntes var merkelig da. "Var det vondt?" kunne hun spørre. "Nei," sa jeg. Da hadde jeg begynt å bli hard. Jeg brukte det uttrykket som jeg var blitt fæl til å bruke: "Det er bare å slå, jeg gråter ikke likevel."


Idag tør jeg aldri låse døra på toaletter. Det er klaustrofobi. Kan ikke ha låste dører. Ungene som var innelåst skrek og skrek og banka på døra. Han Gunnar var ikke sterk han skjønner du. Han døde der han, og det var etter en sånn voldsom opplevelse i det kottet der. Det var ingen som tok livet av han, det er ikke det jeg mener, men den påkjenningen der.... Gunnar ble en tre-fire år han.

 

Hulda Nicoline Hansen (født Aleksandersen) vokste opp på Jacob Walnums barnehjem i Kopervik. Hun fikk beskjed av NMH at navnet Hulda var for tateraktig og tok navnet Kate som hun har brukt i hele sitt voksne liv. Det er faktisk barnehjemmet på bildet over hun skriver om.

Utstillingshistorikk

Nasjonens barn har vært presentert mange steder. Fra 2009 er utstillingen formidlet gjennom Oslo Museum som en vandreutstilling. For tiden er det stor pågang og absolutt behov for en utstilling til!


2011

Barnemuseet, Stavanger Museum (vårhalvåret)

 

2010

Bymuseet, Oslo Museum

Frediksten festning, Halden historiske samlinger

Utvandrermuseet, Radøy

 

2009

Nordsjøfartmuseet, Telavåg

Vestagder museum, Kristiansand

Falstadsenteret, Nord-Trøndelag

 

2008

Rådhusgalleriet, Oslo Rådhus

Litteraturhuset, Helsingforskomitéens høring

 

I tillegg har prosjektets materiale vært presentert i mange ulike sammenhenger gjennom foredrag.

 

© Bernt Eide 2015 - EPOST: post(a)nasjonensbarn.no