I perioden 1896–1986 drev den norske staten et organisert arbeid for å fjerne taterkulturen i Norge. Det var bred politisk enighet om at det å være tater er en uønsket livsform. Det var også enighet om at målet var at denne kulturen måtte bort.

Å fjerne taterne var et omfattende prosjekt. I tillegg til Stortinget og departementene var politi, psykiatri, kirken og barnevernet involvert. Målet skulle nås delvis gjennom å ta barna og delvis gjennom tvungen bosetting, kontroll og assimilasjon. Andre virkemidler ble også tatt i bruk: Det ble gjort straffbart å reise på tateres vis. Og det ble gjort straffbart å handle på tateres vis. Tatere ble også kollektivt stemplet som undermåls og ble offer for psykiatriske tvangstiltak i større grad enn befolkningen ellers. Tatere ble utsatt for tvangssterilisering eller presset til å akseptere sterilisering. Til slutt ble det til og med forbudt for tatere å ha hest. Men helt fra starten var det klart at det som rammet taterne aller hardest var å ta barna. Dette var hovedoppgaven til Norsk misjon blant hjemløse (NMH) som hadde sitt hovedkontor i Holbergsgate 5 i Oslo.

Om lag 1500 barn ble tatt fra sine romaniforeldre og sin romanislekt av den norske staten i perioden 1896–1986. I tillegg måtte flere hundre barn følge sine foreldre til Svanviken arbeidskoloni og underlegge seg det regimet som var der. I tillegg var det også barn som ble tatt hånd om av det lokale barnevern. Dette var kraftige virkemidler mot en minoritet som ifølge statlige oppgaver talte 3859 individer i 1894 og som noen tiår seinere var redusert til det halve.

De fleste barna ble tatt av politi og vergeråd/barnevern rundt om i ulike kommuner, og så overlatt til NMH. En hel del ble også tatt av NMH selv, i strid med loven. De fikk bygget en rekke barnehjem spesielt for å ta hånd om taterbarn og gi dem en oppvekst uten kontakt med taterkulturen. For NMH var det overordnede målet å bryte kontakten mellom barna og deres familie og slekt. Derfor skulle barna tas så tidlig som mulig, og man ønsket å forhindre kontakt med foreldre og slekt. Søsken ble svært ofte skilt, eller kanskje enda verre: De vokste opp på samme barnehjem uten å vite at de var søsken. Når barna spurte etter sine foreldre fikk de ofte servert løgner om at de ikke hadde foreldre, at foreldrene ikke ville ha noe med dem å gjøre eller til og med at foreldrene var døde. Barna ble ofte sendt til en annen kant av landet for å vanskeliggjøre kontakt. Brev og gaver ble som regel konfiskert før de nådde barna. NMH drev barnehjemmene selv. Alt som minnet om romani språk og kultur var bannlyst og medførte avstraffelse. De fleste av barna lærte nedsettende holdninger om tatere, reiselivet og «taterblodet». Ved noen barnehjem var tatere noe som rett og slett ikke ble snakket om. Men i lokalmiljøet og på den lokale skolen fikk ungene gjerne vite ettertrykkelig hvem de egentlig var.

Foreldrene forsøkte å finne barna sine på forskjellig vis, og mange tok kontakt med NMH. De fleste ble avvist, men enkelte fikk vite hvor barna var, og til og med besøke dem, – dersom NMH vurderte at de var ydmyke nok. Det normale var likevel at NMH avviste foreldrene som ville ha kontakt med barna. Noen foreldre orket ikke å ta opp kampen mot overmakta. Hele den norske offentlighet sto sammen om at de selv var årsak til ulykken – gjennom å være tater. De hadde ikke sjanse til å få barna sine igjen. De ble fortalt at barna hadde bra der de var.

Men det var ikke sant. En lang rekke forskere og journalister har brakt oss fortellinger som til sammen danner et relativt entydig bilde, selv om det finnes variasjoner etter tid og sted. Barnehjemmene var samlet sett en katastrofe for barna. Deltakerne i dette dokumentasjonsprosjektet bekrefter dette bildet. Barnehjemmene ble drevet med lite omsorg, men med utstrakt bruk av fysisk avstraffelse. Barna ble metodisk fratatt bånd til foreldre, slekt og kultur. De fleste ble fortalt at de hadde en mindreverdig bakgrunn og at det mindreverdige «lå i blodet». Seksuelt misbruk er også noe som flere forteller om.

En medvirkende årsak til at forholdene ble så ille var at NMH brukte mindre penger pr. barn det andre institusjoner gjorde. I 1952 var gjennomsnittlig døgnpris ved norske barne- og ungdomshjem kr 14,30. På NMHs Askviknes barnehjem var døgnprisen da kr 3,10. Dette måtte resultere i mindre betjening og dårligere mat og klær.

Det ble sett som normalt at barna var sengevætere. Noen kan fortsatt minnes sovesaler der vinduene sto på vidt gap hele året for å begrense stanken av urin og klor. NMH tok fatt i dette på sitt vis, gjennom lege Einar Gisholts undersøkelse av barna ved NMHs barnehjem i Eidanger ved Porsgrunn. Undersøkelsen ble publisert i det prestisjetunge Tidsskrift for den norske lægeforening i 1934. Om sengevæting forteller han at det er noe som opptrer hyppig hos tatere. «…så hyppig at de som steller disse barn tar det nesten som en vanlig tilstand.» Han konkluderer med at sykdommen er noe som «fortrinnsvis vil optre hos et degenerert folkeferds avkom.» I dag forstår vi sengevætingen som en reaksjon på det skrekkregimet barna møtte i barnehjemmene.

Mange av foreldrene følte skyld og skam for ungene som ble tatt fra dem. Dette gjelder ikke minst dem som ga etter og skrev under på papirene. Foreldre ble fortalt at det bare var midlertidig – at de bare skulle få litt hjelp en liten stund akkurat nå som det var litt vanskelig. Siden så de ikke barna igjen. Noen frivillighet går det ikke an å snakke om slik situasjonen var. En underskrift kunne kanskje gi et ørlite håp om å få besøke dem eller i hvert fall sende brev? Alternativet var at barna ble tatt likevel og at de aldri fikk vite noe mer om dem. Rundt dem sto vitenskapen, kirken og de med makt og sa at deres arvemateriale var mindreverdig. At foreldrene ville være årsak til barnas ulykke i livet.

Så er det også slik at noen taterbarn hadde det vondt. Det var vanskelige forhold og det fantes alkoholisme. Dette ble verre etter som statens forbud mot taternes tradisjonelle næringsvirksomhet begynte å virke. Enkelte barn hadde fortjent å få samfunnets omsorg. Hvem det var kan vi ikke vite fordi statens politikk var rettet mot å ødelegge hele folkegruppen framfor å hjelpe barn i nød.

Etnologen Audun Askerud arbeidet noen år i NMH helt mot slutten. I sin hovedoppgave fikk han anledning til å granske NMHs arkiver. Han sier: «Barn som ble fjernet fra foreldrene ble fjernet med ett mål for øyet: De skulle bli fastboende, og jo mindre de visste om egen familie og slekt, jo bedre.» Barna ble ikke forsøkt «reddet». De kom i stedet inn i et system som brøt dem ned. «Av Misjonens institusjonsplasseringer av barn har jeg til gode å finne noen med lykkelig utfall. Ikke en eneste av de plasseringer jeg har kontrollert i arkivet eller har hørt om gjennom informanter kan sies å ha vært vellykket i betydningen at klienten har fått et lykkelig liv.» Men Askerud fant til sammen «3 vellykkede fosterhjem.»

Etter barnehjemmet

Fra 10–11-årsalderen ble barna normalt plassert i fosterhjem. De fleste fosterhjemmene var midlertidige stasjoner på vei til et nytt fosterhjem eller en offentlig institusjon. Mange opplevde en serie ulike fosterhjem. De fleste videreførte holdninger til barna om at de var arvemessig underlegne, gjerne knyttet sammen med en sterk kristen tro.

Bastrup & Sivertsen undersøkte 65 saker og i 63 av dem ble barna til slutt sendt videre til offentlige spesialskoler. NMH foretrakk skoler for tilbakestående og "åndssvakehjem" framfor oppdragelsanstalter i pakt med deres syn på taterbarn flest som mer eller mindre tilbakestående. Det var også vanlig at gårdbrukere tok til seg fosterbarn som de så utnyttet på det groveste som ubetalte gårdsarbeidere. Arbeid med landbruk ble ansett for å være oppbyggelig og særlig egnet til å kurere reisetrangen som man mente lå i taterbarnas blod. De fleste ble behandlet som annenrangs mennesker, men også her finnes unntak. Andre barn kom inn i «vanlige» familier. Få av dem ble behandlet som vanlige barn.

Når barna ble 16 fikk de klare seg selv. Da ble svært mange av de unge bokstavelig talt droppet. Flere forteller at de ble kjørt inn til Oslo og satt av på gata med en bylt med tøy i hendene. Hvordan skulle de klare seg? De hadde slekt, men de visste ikke hvem det var. NMH visste det, men de nektet å fortelle det. De hadde ikke arbeid, de hadde ikke venner eller nettverk. For veldig mange var det bare tre realistiske muligheter: Et liv på gata, dra til sjøs eller arbeide på gård. For mange ble sjøen med handelsflåten og skoleskip redningen. Men mange endte også på fylla i Oslo.

Om de gikk på et sosialkontor, ble de ofte avvist og henvist til NMH. De hadde sine øyne på alle tatere og især dem som gikk hen og fikk barn.

Svanviken

Flere hundre barn måtte også følge sine foreldre til Svanviken arbeidskoloni på Møre. Det var NMHs arbeidsleir for familier. Den ble åpnet i 1908 og var i drift til 1989. De som kom til Svanviken skulle gjennom en kulturell avlæring.

Taternes kultur var i stor grad definert i motsetning til bondekulturen. For mange tatere var jordbruk noe av det siste de ville ha med å gjøre. Nettopp derfor la Svanviken hovedvekten på tungt jordbruksarbeid. Leirstyreren sa det slik til ukemagasinet Aktuell i 1963:

"Det vi gjør… er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelse med slekten, som de har følt seg knyttet til med sterke bånd."

Alt som hørte til taterkulturen var forbudt, slikt som klær og språk, ja til og med bart og hatt med bred brem. De fikk ikke ha besøk, og de fikk ikke ferdes utenfor leiren uten at det var avtalt. (Det hendte at de sneik seg til bygda om natta for å kjøpe brød.) Alle brev ble åpnet. Annenhver søndag var det tvungen gudstjeneste. Og 17. mai var det oppmøteplikt.

Kvinnenes arbeid var husarbeid og her var det inspeksjon hver formiddag i alle stuer, alle skuffer, alle skap. De sjekka golvet og ungene. De så oppi sengene og så etter støv på hyller. Taterne skulle lære seg å bli fastboende gjennom disiplin og arbeid. Mennene gjennom hardt bondearbeid, kvinnene gjennom husstell og barna gjennom det de fikk høre i skolestua.

Det fantes ikke vakter på Svanviken, og piggtråd hadde de ikke bruk for i denne leiren. De hadde ungene som gisler. Foreldrene måtte skrive under på at NMH kunne ta barna dersom de brøt reglene. Det var piggtråd nok for de fleste. De som likevel rømte ble forfulgt av politi og barna ble tatt fra dem for all tid. Formelt sett var oppholdet frivillig. Man måtte søke seg til Svanviken. Men for de fleste sto valget mellom å søke Svanviken eller å miste barna. Det fantes dem som søkte Svanviken uten en slik direkte trussel. De håpet at det skulle sikre at de fikk beholde barna og at NMH skulle hjelpe dem å finne en kommune og et hus der de fikk lov å bosette seg fast.

Brudd på reglene medførte straff. Straffen kunne være husarrest. På et tidspunkt var straffen for å skulke gudstjenesten at lønna på 58 kroner ble utbetalt i matlapper og ikke i penger i noen uker. Dagfinn Martinsen dro på en fest i bygda en nyttårsaften, men var på jobb i fjøset morgenen etter. Det var nok til at NMH tok ungene, og at livet aldri mer ble det samme.

To lover

Det var på 1890-tallet at den norske eliten fant ut at taterne skulle bort. Stortinget og departementene sørget for lovene og de påleggene som trengtes, og de bevilget penger. Norge drev denne politikken stabilt gjennom 1900-tallet med støtte fra Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Bondepartiet (Senterpartiet) og Kristelig Folkeparti. Politikken fortsatte gjennom krigen og nazismen, videre gjennom etterkrigstiden til det begynte å stilne i 1970-årene. Da var ikke tatere lenger å se.
Men slutt var det ikke før i 1986.

Men egentlig startet det jo lenge før. Taterne var hardt forfulgt i Norden helt siden de kom på 1500-tallet. I 1536 krevde Kristian 3. at alle tatere skulle forvises fra Danmark-Norge. Det ble arrangert fante jakter og lovene var grusomme. Egne bygdevektere hadde ansvar for å jage taterne videre til neste bygd. Likevel var det muligheter for å leve som tater på den tida. Det fantes et behov for varer og tjenester som taterne kunne tilby.

Det som startet i 1890-årene var det moderne, frie og demokratiske Norges effektive forsøk på å fjerne taterkulturen. Ordet "omstreifer" ble brukt om den etniske gruppen tatere eller romanifolket, og det ble skilt klart mellom omstreifere og landstrykere. Det var ikke slik at taterne ble et stort problem akkurat da. Men i en tid med økende sosiale problemer i byene var det lettere å slå til mot en klart definert gruppe som sto utenfor det øvrige samfunnet enn å løse de generelle sosiale problemene.

Den politiske og økonomiske eliten valgte å satse på å ta barna i kombinasjon med tvungen bosetting. Den politiske prosessen på 1890-tallet resulterte i et taterregister og to lover som begge rammet taterne hardt.  

Vergerådsloven

Stortinget vedtok Lov om behandling av forsømte barn (vergerådsloven) i 1896. Den var i stor grad rettet mot romanifolket. Etter § 2b skal barna tas dersom de «…må befrygtes at blive sjelelig fordærvet». Det ville omfatte alle taterbarn etter det herskende synet på taterne og i særdeleshet alle som reiste på tatervis. Slik ble det også tolket opp gjennom årene. I 1935 sier for eksempel Justisdepartementet i et rundskriv undertegnet justisminister Arne Sunde fra Venstre:

"De fleste omstreiferbarn kommer utvilsomt inn under lov om behandling av forsømte barn av 6. juni 1896."

Løsningen med å ta barna kom fra en privat kristen organisasjon med sterke bånd både til overklassen, statskirken og den politiske eliten. Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet ble formelt dannet rett etter at loven kom. Den skiftet navn til Den norske omstreifermisjon i 1922 og videre til Norsk misjon blant hjemløse i 1935. Her er den kalt NMH uansett tidspunkt. NMH samlet inn utrolige summer fra rike mennesker og de bygde en serie barnehjem reservert for taterbarn. Staten ga dem enerett på de taterbarna som ble tatt av vergerådene, og de fikk fullmakter og penger til å bestyre omsorgen for dem. NMH ble dermed et statlig forvaltningsorgan for tatere, også de som var bofaste og hadde fast tilhørighet i en kommune. Det ble svært enkelt for kommunene å kvitte seg sorgløst med taterfamilier som kom til bygda. Det var bare å fatte vedtak, så kom NMH og hentet barna og dekket alle utgifter ned til siste krone. De «heldige» fikk reise til Svanviken arbeidskoloni og fikk dermed beholde barna inntil videre.

Til tross for at systemet var så enkelt og kostnadsfritt var det jevnt over en stor treghet og uvilje i svært mange kommuner. Hver kommune skulle ha et vergeråd med en prest som leder, og det var deres ansvar å ta barna. Vergerådene mottok stadig departementale rundskriv om å intensivere jakten på taterne. NMH presset på og forlangte ofte vedtak om å ta taterbarn. Men det var store forskjeller, og i enkelte kommuner var de særdeles aktive.

I Strinda (nå del av Trondheim) tok de 149 barn fra foreldrene i perioden 1916–1938. Av disse var 82 tatere. Dokumentasjonen som Joar Tranøy viser til gir et levende bilde av hvordan «barneredningsarbeidet» kunne foregå. Nøkkelen lå i at lederen for vergerådet var medlem av NMH og i at de hadde en lærer som rapportør.

Nils Olsens sønn Tore ble tatt da han var åtte år. Men 8. januar 1917 rømte han fra sine fosterforeldre. Som reaksjon på rømmingen ble familien også fratatt også lille Lise på fire. Hun ble foreslått bortsatt til en familie lokalt. En slik håndtering ønsket NMH å forhindre av to grunner: Deres mål var å få en slutt på taterkulturen, og dermed var det avgjørende å skille foreldre og barn for alltid. Lokale løsninger ville også undergrave NMHs rolle som statlig, sentral tatermyndighet. NMH presset da igjennom at Tore ble sendt til oppdragelsesanstalten Toftes gave og Lise ble sendt til et av NMHs barnehjem.

Pappa Nils skrev et brev til vergerådet som reaksjon på deres beslutning om å flytte Lise:

"Vi er vel foreldre for våre barn vi ogsaa. Vi er vel ikke dyr. De berøver vores barn som de berøver en fugl i rede. Saa hvis de har barmhjertighed saa gjør da det bæste."

Vergerådsloven ble avløst av barnevernsloven i 1953 uten at det førte til vesentlige endringer for taterne. I debatten rundt loven bekreftet politikerne tvert imot målsettingen om at taterne som gruppe måtte bort. NMH hadde ansvar for taterbarn fram til organisasjonen mistet sine statlige fullmakter i 1986.

Løsgjengerloven

Stortinget vedtok løsgjengerloven i 1900, den ble iverksatt i 1907. Loven tok for seg både alkoholmisbrukere og omreisende folk uten fast bopel. Og blant de omreisende var jo taterne. Denne lovens § 7 sa at alle som ikke kunne vise til fast bosted måtte ta det som ble tildelt dem av politiet, – det vil si tvangsarbeidsleir. § 8 sa at staten ville påta seg alle utgifter i forbindelse med folk som ikke hørte hjemme i noen bestemt kommune. Med løsgjengerloven ble det helt enkelt straffbart å være omreisende tater. Taterne ble skilt ut fra alle andre nordmenn gjennom et regjeringsvedtak, en kongelig resolusjon. Denne bestemte at taterne skulle tvangsbosettes gjennom NMH, og at NMH var statens representant overfor kommunene når utgiftene skulle dekkes. Med løsgjengerloven
og disse tilleggsbestemmelsene kunne en kommune enkelt og kostnadsfritt kvitte seg med landeveiens folk når de måtte ønske det.

Allerede året etter, i 1908, sto NMHs arbeidsleir for taterfamilier klar i Svanviken i Eide kommune på Sunnmøre. En arbeidsleir for enslige menn på Bergfløtt i Lier stod ferdig i 1912.

Sammen ble vergerådsloven og løsgjengerloven en mektig knipetang i hendene på departementene, NMH og politiet. Hvis det ikke var noe direkte å si på barnas stell kunne løsgjengerloven brukes for å sende foreldre i tvangsarbeid og dermed indirekte framtvinge at barna kom på barnehjem. Og hvis det var vanskelig å få foreldre til å slutte å reise, kunne vergerådsloven brukes til å presse dem til det. En slik samordnet bruk av de to lovene ble anbefalt av Sosialdepartementet. Mange foreldre søkte «frivillig» organisert bosetting (Svanviken arbeidskoloni) i et forsøk på å unngå å miste barna sine. Men i realiteten hadde de ikke noe valg. Et «nei takk» til Svanviken ville oftest bety at barna ble tatt der og da.

Mange tatere ønsket faktisk å bosette seg. Men uten Svanvikens tvang og kulturelle avlæring. Lokalt kunne man gå svært langt for å stanse slik bosetting, slik Silje Villemo Fatahs fortelling viser. Et annet eksempel er fra Orkdal i 1928 der to taterfamilier hadde fått bygsle tomter av en småbruker. De bygde hus og flyttet inn. Adresseavisen rapporterte ”Taterplager i Orkland” da Herredsstyret besluttet enstemmig å trekke tilbake lånegarantien til småbrukeren for å tvinge fram en slutt på bosettingen. I debatten falt mange harde ord: «uhyggelig innflytelse på miljøet» og «taterunger side om side med våre barn på skolebenken er ikke noget hyggelig å tenke på».

Stilt overfor disse to lovene og en egen organisasjon som hadde hele sin oppmerksomhet rettet mot å «bekjempe omstreiferuvesenet » hadde mange tatere lite å stille opp. Familier ble knust og barn ble tatt. Dette skremte andre til å fare stilt fram. Noen droppet reising og hadde lite kontakt med familien av frykt for å miste barna.

Konsekvensene ble store. Registreringen i 1894 fant 3859 personer. Ved neste registrering i 1928 var antallet under 2000. «Man skulde derfor ha gode utsikter til å nå fram til den dag, da også de resterende var bragt til ro og ordnet inn i det moderne samfunds maskineri.» skrev lege Einar Gisholt.

"Statens taterdirektorat"

Med vergerådsloven, løsgjengerloven og det som fulgte av kongelige resolusjoner og departementale rundskriv hadde staten gitt NMH fullmakter som et statens direktorat for tatersaker. Det var naturlig nok slik de oppfattet seg selv også:

"Alt dette viser hvorledes Den norske omstreifermision – således som det vel var tenkt i 1896 – er blitt et organ for det offentlige når det gjelder omstreiferne. (Brev fra NMH til Sosialdepartementet i 1929)."

NMH hadde makt til å gripe direkte inn i livene til alle tatere i Norge. Også dem som var bofaste. De kunne sørge for at barna ble tatt, og de kunne ta dem selv. NMH opptrådte også egenrådig, i strid med loven ved å ta barn uten vergerådsvedtak, og til og med i strid med vergerådsvedtak. Og de fikk både stilltiende og åpen aksept fra statsadministrasjonen. De kunne både fylle opp sine barnehjem og bruke bortrøving av barn som straff for de oppsetsige. De kunne også sende foreldre på arbeidsleir. Tatere med behov for sosialhjelp ble avvist på sosialkontoret og fikk beskjed om å henvende seg til NMH. NMH arbeidet med en målsetning om å fjerne taterne. Samtidig var det til dem de måtte gå, de som trengte hjelp.

NMH visste nøyaktig hvem de var ute etter. Registreringen som Stortinget finansierte i 1894 bygde på en innrapportering fra alle politikamre og prestekontorer. Etter dette ga staten NMH oppgaven med å oppdatere arkivet.

En seinere registrering ble igangsatt av Justisdepartementet i 1928:

"For å opnå bedre kontroll med og derigjennem en mere effektiv bekjempelse eller regulering av omstreifer- og Iøsgjengervesenet vil der bli utarbeidet et register omfattende såvidt mulig alle omstreifere og Iøsgjengere i landet. … fra 1. juli 1928 å gjøre anmerkning i registrets eller kirkebokens anmerkningsrubrikk når vedkommende person er omstreifer («tater», «fant», «splint», «fark», sigøiner) eller løsgjenger, eller antas å være det. For omstreiferes vedkommende medtas ikke bare de som reiser (betegnes ved bokstaven r.), men også sådanne som er bosittende (b.), men antas å være av omstreiferslekt. På grunnlag av den gjorte anmerkning blir der snarest mulig efter hver forretning å innsende opgave til Den norske omstreifermisjon, Holbergsgate 5, Oslo, over fødsel, dåp, ektevigsel og dødsfall vedrørende omstreifer eller løsgjenger. "

En ny omfattende registrering ble satt i gang av Justisdepartementet i 1935, og enda en i 1948. Registreringsarbeidet hvilte på et samarbeid mellom prester, politi, Justisdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet og NMH. På grunnlag av registreringen i 1948 satte NMH da antallet reisende tatere til 1500.

Registreringen i 1928 ble satt i gang av Justisdepartementet etter en henvendelse fra «Omstreiferkommisjonen av 1927». Kommisjonen ble ledet av Fylkesmannen i Akershus var leder og ellers deltok representanter for politi og fengselsvesen sammen med NMH. De la fram sin endelige innstilling for Justisdepartementet 22. mai 1933. Den inneholdt en rekke forslag med hensikt på en endelig løsning av taterspørsmålet:

• Sterilisering av "de laveststående omstreifere".
• En omstreifer- og løsgjengersentral knyttet til politiet.
• Internering av alle som ikke vil oppgi reiselivet.
• Et offentlig register over alle farende folk, trykket og distribuert til offentlige myndigheter over hele landet.
• Pålegg til politiet om aldri å la et arrestert eller pågrepet reisefølge hvor det er barn reise videre før vergerådet er varslet.

Komiteen bemerket at:

Med den store fruktbarhet som omstreiferne fremviser – i de fleste familier er 10 -15 barn det almindelig – er det innlysende at der må bli mange individer som vil bli til byrde for samfundet. Både for samfundets skyld og av hensyn til de enkelte individers ulykkelige skjebne, må der søkes satt en stopper for denne planløse og skadelige formering blandt de dårligste elementer. Komiteen vil derfor varmt anbefale at der snarest mulig blir vedtatt en lov som gir adgang til å ufruktbargjøre lavtstående og mindreverdige individer. (Komitéens understrekning.)

Enkelte fortellinger i media og i bøker framstiller det som om NMH drev en virksomhet som staten ikke hadde fullt innsyn i eller kontroll over. En rekke forskere har vist til de mengder av rapporter, brev og innstillinger som har gått mellom Justisdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet, Sosialdepartementet og NMH – hele veien fram til NMH mistet sine fullmakter i 1986. Materialet peker på en tett relasjon, felles forståelse av målet og fravær av kritikk. I en av disse rapportene oppsummerer NMH i 1927:

Dernest er det vår skyldighet å oplyse at staten i virkeligheten har vist denne sak en sjelden forståelse og interesse. Der bevilges årlige store beløp som stilles til omstreifermisjonens rådighet. Der er fra det offentliges side vist dette arbeid en tillid som vi kun kan være takknemlige for.

I 1930 vurderte Stortingets sosialkomité å kutte ut bidraget til NMHs bosettingsarbeid. De mente at det ga små resultater i forhold til pengebruken. Sosialkomitéen endte med å bevilge pengene likevel. Men de presiserte samtidig at NMH burde konsentrere arbeidet om barna, og sikre at foreldre og pårørende ikke fikk

"… adgang til å øve innflytelse på disse efter at de er tatt op på hjemmene – en innflytelse som må antas å motvirke det formål der ønskes nådd ved disse bevilgninger."

Rasehygiene

Den moderne utryddelsen av taterkultur i Norge kom altså i gang mot slutten av 1800-tallet. Det var på samme tid som teorier om slektshygiene og rasehygiene vant fotfeste innen vitenskap og politikk. Ideer om at enkelte raser, folk eller sosiale klasser er overlegne andre er sikkert like gamle som menneskelige kulturer. På 1700-tallet slo datidens mest kjente biolog Leclerc Buffon fast at menneskeheten ble til i Europa. Siden spredte den seg ut til alle deler av verden, og kvaliteten på menneskene ble dårligere jo lenger bort fra Europa man kom. Med en slik forståelse kunne man forsvare slavehandelen fordi den ga afrikanerne mulighet til å 'forbedre sin degenererte menneskelige natur'.

På 1800-tallet kom arvelæren, og det vokste fram en teori om degenererte folk. Denne teorien, som senere ble en del av rasehygienen, bygde på en visshet om at de høyere samfunnslag hadde det beste arvematerialet. Fødselsraten i overklassen i Europa sank drastisk på denne tida. De rike ble dypt bekymret for befolkningens sunnhet. Det oppsto en genetisk «frykt for de fattige». I Norge var det taterne som kom i fokus.

Teorien om degenererte folk forklarer at slike ting som dårlig moral, dårlig hygiene, asosial livsførsel og dårlig arv vil framkalle økende degenerasjon. Folk som levde fattigslig og i strid med det man regnet som god moral fikk dermed en arv som fulgte blodet i generasjoner. Degenerasjon førte, slik man så det, til lav intelligens og moral, alkoholisme, sinnslidelser og selvmord. Teorien vant stor oppslutning og det er lett å finne spor av den både i samtidens omtaler av taterne og i det tatere selv forteller fra barnehjem og fosterhjem.

NMHs andre generalsekretær Ingvald B. Carlsen skrev en salme som starter med disse ordene:

"Blodets baand med magt sig slynger gaadefult fra slegt til slegt. Arme folk hvem arven tynger med en syndebyrdes vegt! " (Melodi: Overmåte full av nåde.)

Dette med åndssvakhet sto sentralt i en toneangivende studie som ble publisert i 1912 av engelske Henry Goddard. Der ble åndssvakhet beskrevet som arvelig.

Forskeren Per Haave skriver:

"Goddard …. mente å kunne vise at åndssvakhet, som nærmest ble gjort synonymt med sosialt og moralsk avvik, hopet seg opp i «dårlige familier». Det var også et sentralt poeng i Goddards studie at lettere åndssvake representerte den største biologiske trusselen, og det var da også de lettere åndssvake – i vid forstand – som kom til å utgjøre den sentrale målgruppen for rasehygieniske tiltak."

NMH holdt nettopp et sterkt fokus på åndssvakhet i forhold til taterne. Forfatteren Olav Rune Bastrup gjorde i 1995 en enkel undersøkelse av 38 tatere. 34 av dem hadde vært på spesialskoler og åndssvakehjem. Mange små barn med normale evner ble plassert på skoler for evneveike. Åndssvakhet var også det som kunne åpne for tvangssterilisering etter loven av 1934.

Hele virksomheten med å ta barna bort fra sine romaniforeldre og sin slekt må sees som del av en norsk rasehygiene. Verkslege Mikael Kobro fra Ålvik i Hardanger skrev om «tateren»:

"Kan man lite gjøre for å få ham selv til en nyttig samfunnsborger, så er til gjengjeld resultatene mer opmuntrende når man får tak i hans barn. De er tallrike som havets sand. I størst mulig utstrekning, med stor offervilje fra statens og privatfolks side, blir de anbragt i barnehjem. Der får de ordentlig kost og god undervisning, de kommer under moralsk og kristelig påvirkning, og det lykkes virkelig å gjøre folk av fant."

Kobro ble engasjert av NMH for å gjennomføre en intelligensmåling av taterbarn ved fire barnehjem mens han var student. Det han fant var oppsiktsvekkende, men ingen hadde behov for å kontrollere det gjennom nye undersøkelser. Rapporten ble flittig sitert i årene som fulgte. Den var «bevis» på taternes dårlige arv og argument for alt det som samfunnet foretok seg mot denne folkegruppen. Men som Audun Askerud sa:

"Omstreiferbarna var sjanseløse på IQ-tester som var tilpasset folk med vanlig oppvekst og skolegang".

Kobro undersøkte 71 små barn, og av dem fant han at 61 hadde «under normal intelligens ». 46 ble vurdert av Kobro til å være «sjelelig defekte mennesker». De ansatte ble også intervjuet. De var «…i hovedsaken enige i at taterbarn er andre barn åndelig underlegne.» I innledningen markerte han en sterkt nedsettende og fordømmende holdning til taterne. I konklusjonen heter det:

"De arver sine foreldres slette intelligens. De hører til et undermåls folkeferd som stadig rekrutteres fra samfundets bunnfall. Intellektuelt sett står de norske omstreifere i klasse med negre, indianere og meksikanere. Sosialt og psykologisk er de å sette klasse med vaneforbryterne."

Rasehygiene i ulike varianter sto sentralt i norsk vitenskap, samfunnsliv og politikk fram til 2. verdenskrig. Det ble utgitt en forskrekkende mengde litteratur med forskning og teori på området. Jon Alfred Mjøen i "Den norske rådgivende komité for rasehygiene" representerte en aggressiv linje, Professor Otto Lous Mohr ved Anatomisk institutt på Universitetet i Oslo sto for en mer moderat.

Den største tilhengeren av aggressiv sterilisering for å forhindre "de mindreverdige" fra å få barn var legen Johan Scharffenberg. Han var et sentralt medlem av Arbeiderpartiet og publiserte artikkelserier i Arbeiderbladet om rasehygieniske spørsmål. Han var den som Arbeiderpartiet viste til i debatten om steriliseringsloven i 1934. Scharffenberg var tidlig ute med å sette fokus på romanifolket, og begrunnet det blant annet med deres slektskap til sigøynerne.

Forskeren Per Haave bemerker at

"I et internasjonalt perspektiv synes Scharffenberg i det hele å ha vært blant de første rasehygienikerne som konsekvent omtalte sigøynerne og deres etterkommere i tråd med antropologiske rasistiske forestillinger."

I Tyskland skjedde dette først midt på 30-tallet. I 1928 holdt Scharffenberg et foredrag i Oslo arbeidersamfund der han kritiserte NMH og statlig politikk overfor taterne for at de bygde «…hjem for omstreiferbarn, men intet gjorde for å hindre disse ofte mindreverdige mennesker i å sette barn til verden.» Og i 1932 skriver han om NMHs arbeid med taterne:

"Arbeidet går … ut på å ta barna vekk fra fantestien så tidlig som mulig, helst før fireårsalderen, og opdra dem i barnehjem eller hos fastboende familier, men man har hittil intet gjort for å hindre foreldrene i fortsatt barneavl."

NMH holdt i utgangspunktet en viss avstand til sterilisering som metode. De mente at en endelig løsning på taterspørsmålet var mulig rett og slett ved å ta alle barna. «Hvis man kan opnå at hvert eneste omstreiferbarn som kommer til verden får et godt hjem da vil omstreiferlivet i Norge ophøre av sig selv i løpet av en eller to generasjoner.» skrev Ingvald Carlsen, NMHs generalsekretær i 1926. Han mente at det slett ikke var umulig, for det ble ikke født mer enn ca. 50 taterbarn i året. Men mot slutten av 20-tallet snudde NMH om, og det endte med at de rettet en egen henvendelse til justisministeren oppunder jul i 1933 og ba regjeringen få fortgang i en lov om sterilisering i "…samfundets kamp mot omstreiferondet."

Som tidligere nevnt forklarte legen Einar Gisholt sengevætingen ved NMHs barnehjem med nedarvet degenerasjon i sin artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening i 1934. I konklusjonen sier han:

«Nye bestemmelser om sterilisasjon av defekte og forbryderske individer skulde kanskje også påskynde nedgangen i dette allerede hendøende folkeferd.»

Stortinget 9. mai 1934

Det norske politiske miljø sto samlet bak rasehygienen. Det fantes nyanser, men i det store og hele sto de sammen. I et enkelt lite punkt i norsk historie ble denne enigheten ettertrykkelig demonstrert og dokumentert for all evighet. Det var i Odelstinget tirsdag 9. mai 1934 da steriliseringsloven ble behandlet:

– Det gjelder derfor mer enn nogen sinne at den arbeidsdyktige stamme ved rasehygiene blir så kraftig som mulig, så den kan overkomme kravene uten å miste sitt livsmot. Det er med dette syn på fremtiden at Tyskland er gått til tvangssterilisering for å befri de kommende generasjoner for å trekkes med en overbelastning av degenererte mennesker.

Erling Bjørnson står som saksordfører for steriliseringsloven og legger den fram for Stortinget. Han representerer Bondepartiet. I 1890 hadde han fått gården Aulestad fra sin far Bjørnstjerne Bjørnson, men ga etter hvert opp å drive den. Nå tordner han mot de udugelige:

– På den ene side går våre bestrebelser ut på å sikre en kraftig, avlsdyktig og ydende stamme, på den annen side å befri den for snyltedyr og ukrutt. Bare ugresset koster landet mange millioner kroner om året.

Bak seg har Bjørnson en enstemmig justiskomité. Der er det fire fra Arbeiderpartiet, to fra Høyre og en fra Venstre. Stenografene skriver ned ordene. Men ellers er det lite aktivitet i salen. Mot slutten av innlegget takker Bjørnson. Han takker f.eks. statsråd Arne T. Sunde fra Venstre. Sunde tok initiativ til den nye loven. Og han fortsetter

– Særlig vil jeg få takke Den norske rådgivende komité for rasehygiene, med dens utrettelige leder dr. Alfred Mjøen, som ved denne lovs vedtagelse vil få den anerkjennelse han for lengst har ervervet ute i verden.

Rasehygienekomitéens utgreiing er med som et vedlegg til justiskomitéens enstemmige lovforslag. Arbeiderpartiet ved Carl Emil C. Bonnevie får så ordet. Han understreker enigheten både i komitéen og i Stortinget. Men så er det spørsmålet om hvem som bør takkes:

– Jeg vil sluttlig bare si at lovforslaget som det er tilblitt hos oss, er ikke et resultat bare eller fortrinnsvis av hvad man i Tyskland under Hitler har foreslått. Leser man proposisjonen eller leser man straffelovkommisjonenes innstilling eller andre forarbeider, ser man jo at det er arbeidet med denne sak også i andre land i Norden som utenfor Norden. Og en enkelt mann bør nevnes her, det er overlege Johan Scharffenberg, som i høi grad med sine bidrag i pressen og for øvrig har bidratt til å reise denne sak.

Og han har jo rett: Mange andre, og blant dem nordiske sosialdemokrater, har tatt fattpå dette arbeidet før Tyskland. Scharffenberg har noen dager tidligere en av sine lange artikler om rasehygiene i Arbeiderbladet, hovedorgan for Arbeiderpartiet. Han skriver:

Men hertil kommer tusner av omstreifere, vaneforbrytere, drankere, særlinger ov. som bør utelukkes fra menneskeavlen. Man regner i Tyskland at flere hundre tusen mennesker bør steriliseres, og efter samme forhold til folkemengden er det sikkert i Norge adskillig over 20 000 som ikke bør kunne sette barn til verden. Heldigvis får bare et fåtall av de uttalt psykisk abnorme barn, men f.eks. blandt omstreiferne er fruktbarheten under tiden sørgelig stor. Skal en steriliseringslov bringe påtagelige resultater, vil det sikkert bli nødvendig med tilden å gå til tvungen sterilisasjon som man allerede har gjort i Tyskland.

Han er enig med Den norske rådgivende komité for rasehygiene i at loven ikke går langt nok. Men likevel:

Det betyr dog det første skritt på en helt ny bane, slektshygienens, eugenikkens, meget forsiktig ganske visst, men dog noe prinsipielt helt nytt og forhåpentligvis banebrytende for senere langt radikalere skritt.

Det er forresten underlig å lese Arbeiderbladet disse dagene i 1934. De skriver mye kritisk om Tysklands behandling av jødene (i sterk kontrast til Aftenposten): "Ny, rå nazioffensiv mot jødene", "Direkte oppfordringer til nye forfølgelser", "…enda fler har blitt puttet i konsentrasjonsleir." Men de ser ingen sammenheng til den norske behandlingen av taterne.

I denne totale enigheten i Stortinget er det en enslig stemme som bryter harmonien. Ingeniør Gjert Edvard Bonde inntar talerstolen og raser mot den nye loven, og framfor alt mot «…den ånd og den mening som ligger i loven». Han kaller loven «…et av de farligste lovforslag som har sett dagens lys her i landet. » Han taler om foreldet psykiatri og den nye psykoanalysen. Han taler om Jesus og om å kaste den første stein. Om å "…dømme individet for det som vi selv gjennom våre samfunnsforhold har ansvaret for".

– Jeg vil så innstendig jeg kan henstille til Odelstinget at det ikke vedtar denne skjebnesvangre lov…

Det blir litt liv i salen, men bare litt. Bonnevie fra Arbeiderpartiet mener han «skyter over mål». Statsråd Sunde fra Venstre sier at han ikke har lest lovforslaget. Olaf Fjalstad fra Høyre understreker at loven bygger på fri vilje. Men ellers blir Bonde ignorert. Han er jo bare en. Så er han fra et miniparti (Samfundspartiet). I tillegg er han varamann. Han er på Stortinget i 13 dager totalt.

Sterilisering

Kong Haakon satte sitt navn under steriliseringsloven 1. juni 1934. 16 måneder seinere holdt NMHs leder Ingvald B. Carlsen et radioforedrag der han sier:

"En annen lov som efterhvert ganske sikkert vil få stor betydning for løsningen av omstreiferproblemet i Norge er den steriliseringslov som blev vedtatt og trådte i kraft i fjor. Siden loven kom er den blitt benyttet i flere tilfeller overfor lavtstående omstreiferkvinner. Alle som har kjennskap til det ulykkelige liv på landeveien og omstreiferbarnas kår, vil gi meg rett i at det likefrem er en kristen barmhjertighetsgjerning å hindre de mest lavtstående og arvelig belastede av disse barn fra å komme til verden."

I debatten om loven ble taterne gjort til målgruppe for sterilisering både av NMH og mange politikere. Men de nevnes ikke særskilt i den lovteksten som ble vedtatt. § 4 ga adgang til tvangssterilisering av folk med «særlig mangelfullt utviklede sjelsevner». Dette åpnet mulighet for tvangssterilisering, det var jo nettopp slik deler av legestanden, samfunnet og NMH så romanifolket. Den største muligheten lå imidlertid i «frivillige» steriliseringer etter § 3.

Samlet det er det viktig å oppsummere at Norge ikke gjennomførte en massivt organisert steriliseringskampanje overfor romanifolket etter Scharffenbergs modell. Likevel ble det omfattende sterilisering der hovedtanken bak var å begrense folkegruppen. Det finnes ulike anslag for antallet. Bastrup/Sivertsen anslår at 500 taterkvinner ble sterilisert. Forskeren Per Haave fant 128 registrerte offentlig godkjente steriliseringer av tatere, flest kvinner og noen menn. Dette tallet alene innebærer statistisk at tatere ble sterilisert dobbelt så hyppig som andre. Samtidig anslår Haave at hele 75 % av alle steriliseringer i tida før 1960 skjedde uten offentlig godkjenning. Det fortelles også om en praksis med skjulte steriliseringer som ble foretatt i forbindelse med fødsler eller andre sykehusinnleggelser. Ser vi dette i lys av de holdninger som gjennomsyret det norske samfunnet overfor taterne etter krigen, synes ikke tallet 500 å være et høyt anslag. Men 500 steriliserte taterkvinner er et meget høyt tall sett i forhold til folkegruppen. Det er en tredel av de taterkvinner som var i myndighetenes registre i perioden 1930–1970.

NMH arbeidet kontinuerlig for økt sterilisering av tatere. De anklaget nazistene under krigen for ikke å gå langt nok når det gjaldt sterilisering, og fortsatte overfor Sosialdepartementet og Steriliseringsrådet etter krigen. Svært mange taterkvinner opplevde et press på seg fra NMH for å godta sterilisering. For kvinnene var det å få beholde barna viktigere enn alt annet.

Per Haave viser til en 20 år gammel ugift mor med et lite barn som hadde latt seg overtale til å søke om sterilisering. Men hun angret seg. NMHs leder skrev da og truet mellom linjene med at hun ville miste barnebidraget. Kvinnen ga etter:

"Jeg ser … at vist jeg ikke gir etter vil ikke dere ha verken med mig eller barnet å gjøre. Jeg vil da for [barnet]s skyld ofre mig, selv om det gjelder liv eller død."

I et annet eksempel ville NMH (ved lederen Lyngstad) ha en 17 år gammel skolehjemselev sterilisert før utskrivning. Men faren nektet. Han skrev til Sosialdepartementet at det hadde alltid vært Lyngstads plan

…å rydde vekk os som er tilsidesatte av samfundet, men det har ikke lykkes ennu – man rydder ikke vek omfarende folk … ved å gjøre dem ufruktbare.

Taterkvinner forteller om et sterkt press på sterilisering på Svanviken etter krigen og fram til 70-tallet. 37 % av kvinnene på Svanviken i tidsrommet 1949–70 ble sterilisert.

Å ramme næringsgrunnlaget

Taternes viktigste næring var omreisende handel med varer de hadde laget selv eller kjøpt fra grossist. Mange drev også med hestehandel og forskjellige typer metallarbeid og reparasjoner.

Handelsloven av 1929 innførte krav om polititillatelse for å kunne drive «omførselshandel ». Loven inneholdt også bestemmelser som gjorde det umulig for de fleste tatere å få slik tillatelse. I tillegg fantes en vilje i mange kommuner til å sørge for at de ikke fikk. Loven kriminaliserte taternes tradisjonelle handelsvirksomhet, og straffen var fengsel og arbeidsleir. Mange tok sjansen på å drive handel likevel. Det gikk ofte bra utover på bygdene der det var et behov for slikt.

Mye av taternes handel var i så liten skala at det var vanskelig å kalle det omførselshandel. Loven ble derfor oppdatert i 1935:

"Salg fra portrom bør i alle tilfeller henregnes til omførselshandel, likeså salg fra inngang til bygninger eller tomter. (...) Salg fra kiosker, boder, telter som er midlertidig oppført eller lett kan flyttes, bør likeledes i alle tilfeller henregnes til omførselshandel."

Forbud mot hest

I 1935 kom den gamle idéen om å forby taterne å ha hest opp i Stortinget. Forslaget hadde vært framme også på 20-tallet fordi man mente at det ville ramme taterne hardt. Formelt sett var dette et dyrevernsforslag.

Men det var ikke dyrevern som opptok forslagsstillerne. Det ble en sjelden debatt i Odelstinget som viser at man ikke skal ta noe for gitt. En av verstingene fra debatten om steriliseringsloven og seinere nazist Erling Bjørnson tok taterne i forsvar fordi det ville ramme «en folkerase innen vår stamme»… «Vi har sett med gru hvad som i så henseende skjer i Tyskland. Nu skal vi begynne på samme måte også her i Norge, vi skal gjøre forskjell på folk.» Han sammenliknet forslaget med å ta kua fra bonden, og sa at det var «noe av det hardeste han hadde sett.» Og han hadde jo rett. Et forbud mot hest ville ramme både omreisende liv og handel. Det ville også sette en stopper for hestehandel. Flere andre talere, på tvers av partigrenser gikk sterkt imot forslaget med følelsesladde innlegg. Likevel ble det vedtatt i Odelstinget. Flertallet holdt på at forslaget var det viktigste i den nye dyrevernloven, – ikke på grunn av at dyra hadde det så vondt, men fordi det ville «innskrenke omstreiferuvesenet». I Lagtinget gikk gårdbruker Iver Kristiansen Hognestad fra Arbeiderpartiet inn for at loven måtte forkastes. Han ville ikke ha «klassebestemmelser». «Jeg tror tatere stort sett behandler sine dyr godt, at dyrene har det godt stort sett, så det er helt unødvendig å ha nogen særbestemmelse som rammer en enkelt klasse.» Loven ble forkastet med en stemmes overvekt. Et svært sjeldent eksempel på at taterne ble tatt i forsvar i Norge. Men forslaget skulle komme på nytt.

Krigen

Krigen kom og nazistene overtok det politiske livet i Norge. Ting forløp i stor grad slik de hadde gjort før for taterne, men Svanviken var stengt. NMH fortsatte å klage og holdt nær kontakt med (de nå nazistiske) myndighetene, og de hevdet at taterne ikke ble tatt hardt nok. NMH fortsatte også å ta barn og de fortsatte å fremme steriliseringssaker. Lederen ba i det stille om en mer omfattende sterilisering fra nazistenes side. I 1942 ble steriliseringsloven erstattet av Lov om vern av folkeætten. NMH fremmet steriliseringssaker under denne loven også, og de tilbød hjelp til det nazistiske Politidepartementet når det gjaldt registrering av tatere. Det var ikke bare NMH som maste på tiltak mot «taterplagen». Henvendelser fra land og strand kom med krav om å gjøre noe. Dette må sees i lys av at Tysklands behandling av romfolk og jøder var vel kjent.

I februar 1943 ble de siste 158 av de 767 norske jødene som ble tatt, sendt til utryddelsesleire i Polen. De fleste ble drept like etter ankomsten. Da lanserte sikkerhetspolitiets leder Oliver Møystad tanken om også å deportere de norske taterne til Polen. Heinrich Himmler hadde nettopp gitt ordre til en storstilt deportering av sigøynere til Auschwitz. Av 22600 romfolk som ble tatt døde 19300. Men Møystads forslag og andre forslag om deportasjon ble ikke til virkelighet. I stedet begynte de norske nazistene å arbeide med sin egen endelige løsning av taterspørsmålet.

Hahnheideutvalget la fram sin innstilling i desember 1944. Den var i pakt med innstillingen fra «Omstreiferkomiteen av 1927» og med Johan Scharffenbergs tanker. Hahnheideutvalget ønsket å ha Scharffenberg med i utvalget. Han takket nei, motstandsmann som han var. Men han  han hjalp dem med å finne relevant litteratur. Planen la størst vekt på en systematisk sterilisering. Dette ble begrunnet med Scharffenbergs lange artikkelserie i Arbeiderbladet fra oktober-november 1930. Artikkelserien fulgte innstillingen som saksdokument. Sterilisering ble vurdert som den billigste og mest effektive løsningen. Men det løste jo ikke problemet med «de omstreifere en allerede har». Derfor la forslaget også stor vekt på arbeidsleire, kjønnsdelte leire:

"Fellesleire bør ikke komme til anvendelse medmindre samtlige på forhånd er sterilisert, idet erfaringen hittil etter dr. Scharffenberg har vist at slike arbeidskolonier blir rene ‘avlsstasjoner’."

I tillegg foreslo de flere gamle og nye ting som registrering, meldeplikt og forbud mot hest, husbåt og bil for tatere.

Registreringskort og registreringsbevis for tatere ble trykket i januar 1945 med egen rubrikk for «rase- og omstreiferforhold». Alt var klart da Tyskland kapitulerte i mai 1945. Nazistene rakk ikke å sette tiltakene ut i livet. Dersom denne politikken hadde blitt gjennomført, ville det vært en betydelig skjerpelse av norsk politikk overfor taterne. Nazistenes planer overfor taterne ble ikke trukket fram i oppgjøret etter krigen. En naturlig grunn til dette er at nazistenes plan og politikk i det store og hele var i pakt med Omstreiferkomiteens innstilling av 1933 og idéer som ble hevdet av NMH og sentrale norske politikere.

Det var forskjeller, men ikke vesensforskjeller på den behandlingen taterne faktisk fikk under krigen og den de ellers fikk. Målene var de samme, og midlene lå innenfor det sentrale deler av samfunnet gikk inn for før krigen. NMH ble heller ikke kritisert etter krigen for sin kontakt med nazistyret.

Fortsettelsen

De grusomme erfaringene med nazismens behandling av etniske minoriteter førte ikke til noen omvurdering av politikken overfor taterne i Norge etter krigens slutt. Den fortsatte omtrent som før. Mange forteller faktisk om en intensivert jakt på taterbarn. Og regimet på Svanviken var aldri hardere enn i disse årene.

Allerede i mars 1946 møttes ordførere, lensmenn og ledere i dyrevernsnemndene i fem Solør-kommuner for å gjenreise noen av de gamle forslagene. De krevde forbud mot at tatere skulle få ha hest og at det burde bli straffbart å leie ut hest til dem. Det var da fire år siden en av kommunene (Våler) rettet en henvendelse til nazistyret om nettopp dette. Videre skulle taterne "settes i arbeid", og det skulle "føres nøyaktig kontroll med barnas oppdragelse".

"Det er en skam for et kultivert folk å ha disse individer rekende etter veiene."

Et par dager etter møtet, og vel 10 måneder etter at nazistene måtte oppgi sine planer, trykket Glåmdalen, "Organ for Det norske Arbeiderparti i Solør, Eidskog, Vinger og Odal" denne kommentaren:

"Vi gjenga lørdag en henstilling til Stortinget fra et møte på Kirkenær av lensmenn og representanter for kommunene i Solør og hvori det understrekes at taterne er blitt en landeplage som et kultivert folk ikke lenger kan tolerere. Det er unødvendig å si at vi helt og fullt slutter oss til denne uttalelse. Taterne må inn under samfunnsmessig disiplin hvis de fortsatt skal bli her i landet. Men for overhode å få utrettet noe med taterplagen må en få dem registrert, så en kan si hvor de bor, hvor mange der er av dem og hvordan deres forhold for øvrig er.

Vi synes politiet i de respektive bygder straks burde gå i gang med å ta opp et tatermanntall og skaffe til veie opplysninger om dem, så statsmyndighetene kan ha noe konkret å holde seg til når saken nå blir reist for dem."

Og Dagbladet skrev i 1948:

"Vi burde få en lov som sier: At den som selger en hest til en omstreifer, skal selv fratas retten til å eie et dyr. Omstreiferkjærra vil heller ikke bli fri for hesten før. Men dette burde være det minste som ble forlangt av det norske folket i dag."

De fikk til slutt viljen sin. Stortinget vedtok forbudet mot hest i 1951. Det var uenighet og flere antydet at det nok ikke var dyrevernet det egentlig dreide seg om her. Landbruksminister Fjeld sa "Jeg tror ingen er tjent med å ha disse folkene rekende etter veiene og la dem bruke dyr."

Den nye § 10 i dyrevernloven lød:

Det er ulovleg for umstreifarar, når dei flakkar i kring, å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varer med eller å føre med seg laushest.

Loven kriminaliserte en sentral side av taterlivet på den tiden. Den kriminaliserte også en viktig næringsvei for mange tatere; hestehandel. Hensikten kom tydeligst fram i Landbruksdepartementets begrunnelse for å oppheve loven i 1974:

"Slik livsførsle som føresegna har for augo, er elles ikkje vanleg lenger, så forbodet tener snautt noko føremål heretter."

Noe lovforbud mot bruk av husbåt kom ikke, men politiet og NMH stanset båtreisingen effektivt med det lovverket som allerede fantes. Midt på 50-tallet reiste NMHs leder rundt og erklærte at de ville ta alle barn i båter dersom de nå ikke kom seg på land. Og lensmannen i Lillesand kom med et lignende ultimatum. Fra denne tid var det i praksis slutt med båtreisende på Sørlandet.

I 1953 kom barnevernloven og erstattet vergerådsloven. I debatten i forkant skrev en inspektør i Sosialdepartementet:

"Målet er å få omstreiferne tatt opp i samfunnet og blandet med den alminnelige befolkningen, slik at de ikke lenger danner en egen gruppe innen befolkningen."

Andre debattanter ytret lignende ting. Det var bred enighet om at målet fortsatt var at folkegruppen tatere skulle forsvinne som egen gruppe i samfunnet. Men språkbruken var blitt mer dempet. I 1954 sendte Sosialdepartementet ut to rundskriv undertegnet statsråd Rakel Seweriin (Arbeiderpartiet). Begge bekreftet at den gamle politikken skulle fortsette under den nye loven. I rundskrivet «Særlige vernetiltak» heter det:

"Særskilt om anbringelse av omstreiferbarn
For anbringelse av omstreiferbarn gjelder fra lang tid tilbake en særordning. Etter avtale med staten har Norsk misjon blant hjemløse tatt seg av omstreiferbarn som verjerådene har fjernet fra foreldrene. Misjonen har flere barneheimer og har også bistått med å skaffe fosterheimer. Misjonen dekker også utgiftene ved disse barna mot refusjon av staten. Denne ordning vil inntil videre fortsette, men en vil så vidt mulig komme vekk fra at slike barn anbringes i særskilte barneheimer. Det blir likevel nødvendig når et omstreiferbarn skal anbringes, at barnevernsnemnda vender seg til nevnte misjon slik at anbringelsen kan skje i samråd med denne. Henvendelse gjøres til Norsk misjon blant hjemløse, Holbergsgt. 5, Oslo."

Til slutt ble det stille for tatere både på vei og fjord. De finnes fortsatt blant oss. Noen snakker fortsatt språket. Men du kan oftest ikke se dem og høre dem. Hvis du ikke er en av dem.

Slutt

I 1986 var det slutt. Staten avviklet sin særegne politikk overfor taterne. Nå skulle tatere behandles som andre nordmenn. NMH arbeidet videre i tre år til før de skiftet navn til «Kirkens sosialtjeneste». Avviklingen ble foreslått av et offentlig utvalg som la fram sin innstilling i 1980. Flere forhold pekte i retning av en avvikling: Taterne var ikke lenger å se, og enkelte medier begynte å vise en kritisk holdning til virksomheten. En filmreportasje fra Svanviken arbeidskoloni utløste en diskusjon i Stortinget i 1975. I denne debatten var det fortsatt mange representanter som forsvarte norsk politikk overfor taterne.

Utover i nittiårene våknet også pressen og forskerne. Tatere brøt tausheten, sto fram og fortalte sine historier. De stilte krav om unnskyldning, oppreisning og erstatning og begynte også å organisere seg. En stor mengde artikler, intervjuer, TV-rapporter, bøker og forskningsprosjekter kastet et bredt og klart lys på Norges behandling av taterne opp gjennom 1900-tallet. De som fulgte med i media i disse årene fikk med seg mye av en nær historie som de fleste ikke ante noe om. Medieoppslagene la skylden på NMH, kirken og prestene og i mindre grad på staten. Den første statlige unnskyldningen kom i 1998:

"På vegne av norske myndigheter beklager jeg sterkt fortidas overgrep. Noe lignende må aldri skje igjen. Norske myndigheter har mye å skamme seg over overfor romanifolket. Det skulle være nok å nevne stikkord som Svanviken arbeidskoloni, tvangssterilisering og tvangsplassering av barn."

Det var kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad som fikk æren av å uttale disse ordene. Samme år erklærte Stortinget at taterne har rett til formell status som nasjonal minoritet. Seinere ba også Stoltenbergregjeringen om unnskyldning for behandlingen av taterne i en stortingsmelding:

"Regjeringa ber om orsaking for dei grove overgrepa romanifolket har vore utsett for av eller med aktiv støtte frå legale, norske styresmakter."

og

"Regjeringa vil arbeide for eit samfunn som fremmar dei føresetnadene som er nødvendige for at personar som tilhøyrer minoritetar skal kunne uttrykkje, halde oppe og vidareutvikle sin identitet, både innanfor si eiga gruppe og i møte med resten av samfunnet."

Noen penger ble også lagt på bordet: Et tatermuseum på Elverum (2006), en statlig individuell erstatningsordning (2004) og 75 millioner til et kulturfond (2007).

(Rettelser her: Motivet for anerkjennelsen og det at de var tvunget til å gjøre tiltak for kultur fra EU-dirtektiv- dette bør inn. Det ble i mange sammenhenger framstilt som et oppgjør for ugjerningene, men var i vrikeligheten noe Norge var tvunget til + rydde opp i det med erstatningesordninger)

Ettertanke

I 1986 ble det som i offisiell språkbruk het «særomsorgen» for taterne avsluttet. Det var en definitiv gravlegging av politikken med at taterne skulle 'opphøre som egen gruppe i samfunnet'. Dette målet var dessuten delvis nådd. Fra 1998 understreker staten tvert imot taternes verdi som etnisk minoritet i Norge og beklager den tidligere politikken. En historiebok for videregående skole fra 2007 oppsummerer Norges behandling av taterne som en «en fornorskning i velferdsstatens favn», og kaller det en «hard oppdragerpolitikk». Med en så snill språkbruk blir det uforståelig at staten har bedt så ydmykt om unnskyldning som den har gjort. Men unnskyldningene nevnes jo heller ikke.

Det er mer presist å kalle det en statlig utryddelsespolitikk, slik mange tatere, journalister og forfattere har gjort. "Etnisk rensing" er også brukt av flere. Uansett må dette samlet sett være det svarteste kapittelet i den uavhengige, demokratiske staten Norges historie. Det er noe som fortjener å bli husket, noe som vi må lære barna om, slik at de kan kjenne det igjen hvis noe lignende kommer på nytt.

Mot taterne sto det offisielle Norge, kirken og vitenskapen, men også store deler av samfunnet som helhet. Det var ikke noen vesentlig forskjell på kristne, sosialdemokrater og høyrefolk. De fordømte taterkulturen og ideer om taternes kulturelle og genetiske underlegenhet ble spredt nærmest uimotsagt. Ikke en gang Tysklands forfølgelse av jøder og sigøynere gjennom 30-tallet og 2. verdenskrig førte til noen synlig endring av holdningene i Norge. Fortellinger om lokal rasisme og utstøting strekker seg helt fram til 1980-tallet. Tatere som ønsket å bli bofaste kunne rett og slett bli nektet det lokalt. Slikt skulle skje gjennom NMH og deres kulturelle avprogrammering.

Likevel er ikke bildet utelukkende negativt. Blant vanlige folk, de som hadde hatt besøk av taterne så lenge de kunne huske, og som hadde hatt nytte og glede av deres håndverk og deres arbeid, finnes det mange eksempler på både samarbeid og en hjelpende hånd. Og flere steder fikk tatere lov til å bosette seg i fred, de som ønsket det. Rundt om i landet var det mange som lot menneskeligheten leve, og det ble faktisk tatt opp som et problem både av politi og NMH.

Flere av deltakerne i prosjektet Nasjonens barn er raske til å påpeke at mange tatere slett ikke var ‘mors beste barn’. I noen kretser var kriminalitet og rusmidler dominerende. Rasehygienen tok slike forhold som bekreftelse på en rasemessig degenerering. I dag er det naturlig å se dette i sammenheng med en forfølgelse gjennom hundrevis av år, og det moderne samfunns systematiske undergraving av deres muligheter til å klare seg gjennom handel og håndverk.

Noe av det mest påfallende er hvordan samtida definerte godheten. De gode var dem som påtok seg det tunge arbeidet med å ta seg av barna til ‘dette ulykkelige folk’ for å gi dem ‘en trygg kristen oppdragelse’ uten kontakt med foreldre og egen kultur. Godheten tilhørte folk som Johan Scharffenberg som ville påta seg jobben med å ‘hindre de mindreverdiges arvemateriale i å ødelegge samfunnet innenfra’.

Kanskje noe av den viktigste lærdommen er at når et helt samfunn begår overgrep, så ser det ikke ut som ondskap. Samtida så det som godhet og omsorg. Prester i NMH kunne ta Jesus til inntekt for den virksomheten de drev:

"Den som tar i mot et sådant lite barn for min skyld, tar imot meg."

Leif Bodin Larsen, selv tatt som barn, gikk et stykke lenger da han talte til dem som var kommet til taternes årlige minnestund på Ris kirkegård 7. Mai 2005. Han kalte det hele et folkemord. Han fikk følge av professor Knut Aukrust ved Universitetet i Oslo. Aukrust trakk fram fire punkter i FNs konvensjon 260A om folkemord fra 1948:

1. Å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen.
2. Bevisst la gruppen utsettes for levekår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis.
3. Å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen.
4. Å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe med makt.

 
Punktene kvalifiserer for betegnelsen folkemord hver for seg, poengterte Aukrust og fortsatte:

– Det er ikke vanskelig å se hvordan Norge, forpliktet overfor denne konvensjonen, som stat på flere punkter har opptrådt i strid med disse bestemmelsene.

Norge har forbrutt seg mot denne FN-konvensjonen. Likevel kjennes ikke ordet folkemord riktig for mange. Er det fordi det har «mord» i seg? (Det engelske ‘genocide’ unngår den forvirringen.) Eller er det vår nasjonale stolthet som blir såret?

Fortsatt vandrer mange av ofrene blant oss. De ble utsatt for en katastrofe da familiene ble knust og barna måtte vokse opp uten foreldre, slekt, kultur eller ansvarlig voksenkontakt. Mange av dem sliter fortsatt med traumer etter det de ble utsatt for. Ville det ikke vært naturlig å etablert en nasjonal krisegruppe da staten forstod hva vi hadde gjort? Som oppsøkte hver enkelt med tilbud om juridisk veiledning, penger og terapi?

For dem som ble tatt og fratatt barn er det mange grunner til ikke å delta i dette prosjektet og dermed gå offentlig ut med sine fortellinger. Men de fleste av dem som har sagt «nei» har begrunnet det med belastningen for familie og slekt ved at de framstår offentlig som tater. De vil gjerne fortelle sin historie. Men de mener det vil slå tilbake på ektefelle, barn, barnebarn og annen slekt om deres taterbakgrunn blir kjent. Holdningene fra tidligere lever fortsatt mange steder.

Dette understreker betydningen av at staten forteller om sin nye innsikt og sin anger til folket på en ettertrykkelig måte. Silje Villemo Fatah, tatt fra sine foreldre som 14-åring, mener at de unnskyldningene som har vært gitt er for spake:

– For dem som så på nyhetene akkurat den dagen så er det vel greit. Men det må mer til for å endre holdninger. Det er det offentlige som har formidlet dårlige holdninger overfor taterne i alle disse årene. Om at vi er arbeidssky og late. De får stå på torget i Hamar og be om unnskyldning overfor hele folket. Ja de kan godt stå på torget i Oslo også. De får fortelle det norske folket at de bevisst forsøkte å utrydde en hel rase.

Hvis vi ser på hva barna våre lærer på videregående trinn i historie om dette er det ingen grunn til å bli imponert. Halvparten av lærebøkene nevner ikke utryddelsespolitikken mot romanifolket med et ord. De øvrige berører det som en parentes. Fortsatt er det sånn at våre barn kan gå gjennom hele skoleverket uten å vite om denne nære historia. Vi kan gå Karl Johansgate og overalt i det offentlige rom også uten å bli minnet på dette.

Bernt Eide

2008

Mindre korrigeringer 2022

KILDER for dette kapittelet

Oppdatering for tydeligjøring

Lag en versjon der forslag til oppdatering er tydelig

Oppdatering for å

- forbedre enkelte nyere perspektiver knyttet til EU-lovverket som tvang fram unnskyldning og utbetaling

-Klargjøre det med billighetserstatning

- Bruke en dag på NOU-en

Ettertanke

I 1986 ble det som i offisiell språkbruk het «særomsorgen» for taterne avsluttet. Det var en definitiv gravlegging av politikken med at taterne skulle 'opphøre som egen gruppe i samfunnet'. Dette målet var dessuten delvis nådd. Fra 1998 understreker staten tvert imot taternes verdi som etnisk minoritet i Norge og beklager den tidligere politikken. En historiebok for videregående skole fra 2007 oppsummerer Norges behandling av taterne som en «en fornorskning i velferdsstatens favn», og kaller det en «hard oppdragerpolitikk». Med en så snill språkbruk blir det uforståelig at staten har bedt så ydmykt om unnskyldning som den har gjort. Men unnskyldningene nevnes jo heller ikke.

Det er mer presist å kalle det en statlig utryddelsespolitikk, slik mange tatere, journalister og forfattere har gjort. "Etnisk rensing" er også brukt av flere. Uansett må dette samlet sett være det svarteste kapittelet i den uavhengige, demokratiske staten Norges historie. Det er noe som fortjener å bli husket, noe som vi må lære barna om, slik at de kan kjenne det igjen hvis noe lignende kommer på nytt.

Mot taterne sto det offisielle Norge, kirken og vitenskapen, men også store deler av samfunnet som helhet. Det var ikke noen vesentlig forskjell på kristne, sosialdemokrater og høyrefolk. De fordømte taterkulturen og ideer om taternes kulturelle og genetiske underlegenhet ble spredt nærmest uimotsagt. Ikke en gang Tysklands forfølgelse av jøder og sigøynere gjennom 30-tallet og 2. verdenskrig førte til noen synlig endring av holdningene i Norge. Fortellinger om lokal rasisme og utstøting strekker seg helt fram til 1980-tallet. Tatere som ønsket å bli bofaste kunne rett og slett bli nektet det lokalt. Slikt skulle skje gjennom NMH og deres kulturelle avprogrammering.

Likevel er ikke bildet utelukkende negativt. Blant vanlige folk, de som hadde hatt besøk av taterne så lenge de kunne huske, og som hadde hatt nytte og glede av deres håndverk og deres arbeid, finnes det mange eksempler på både samarbeid og en hjelpende hånd. Og flere steder fikk tatere lov til å bosette seg i fred, de som ønsket det. Rundt om i landet var det mange som lot menneskeligheten leve, og det ble faktisk tatt opp som et problem både av politi og NMH.

Flere av deltakerne i prosjektet Nasjonens barn er raske til å påpeke at mange tatere slett ikke var ‘mors beste barn’. I noen kretser var kriminalitet og rusmidler dominerende. Rasehygienen tok slike forhold som bekreftelse på en rasemessig degenerering. I dag er det naturlig å se dette i sammenheng med en forfølgelse gjennom hundrevis av år, og det moderne samfunns systematiske undergraving av deres muligheter til å klare seg gjennom handel og håndverk.

Noe av det mest påfallende er hvordan samtida definerte godheten. De gode var dem som påtok seg det tunge arbeidet med å ta seg av barna til ‘dette ulykkelige folk’ for å gi dem ‘en trygg kristen oppdragelse’ uten kontakt med foreldre og egen kultur. Godheten tilhørte folk som Johan Scharffenberg som ville påta seg jobben med å ‘hindre de mindreverdiges arvemateriale i å ødelegge samfunnet innenfra’.

Kanskje noe av den viktigste lærdommen er at når et helt samfunn begår overgrep, så ser det ikke ut som ondskap. Samtida så det som godhet og omsorg. Prester i NMH kunne ta Jesus til inntekt for den virksomheten de drev:

"Den som tar i mot et sådant lite barn for min skyld, tar imot meg."

Leif Bodin Larsen, selv tatt som barn, gikk et stykke lenger da han talte til dem som var kommet til taternes årlige minnestund på Ris kirkegård 7. Mai 2005. Han kalte det hele et folkemord. Han fikk følge av professor Knut Aukrust ved Universitetet i Oslo. Aukrust trakk fram fire punkter i FNs konvensjon 260A om folkemord fra 1948:

1. Å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen.
2. Bevisst la gruppen utsettes for levekår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis.
3. Å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen.
4. Å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe med makt.

 
Punktene kvalifiserer for betegnelsen folkemord hver for seg, poengterte Aukrust og fortsatte:

– Det er ikke vanskelig å se hvordan Norge, forpliktet overfor denne konvensjonen, som stat på flere punkter har opptrådt i strid med disse bestemmelsene.

Norge har forbrutt seg mot denne FN-konvensjonen. Likevel kjennes ikke ordet folkemord riktig for mange. Er det fordi det har «mord» i seg? (Det engelske ‘genocide’ unngår den forvirringen.) Eller er det vår nasjonale stolthet som blir såret?

Fortsatt vandrer mange av ofrene blant oss. De ble utsatt for en katastrofe da familiene ble knust og barna måtte vokse opp uten foreldre, slekt, kultur eller ansvarlig voksenkontakt. Mange av dem sliter fortsatt med traumer etter det de ble utsatt for. Ville det ikke vært naturlig å etablert en nasjonal krisegruppe da staten forstod hva vi hadde gjort? Som oppsøkte hver enkelt med tilbud om juridisk veiledning, penger og terapi?

For dem som ble tatt og fratatt barn er det mange grunner til ikke å delta i dette prosjektet og dermed gå offentlig ut med sine fortellinger. Men de fleste av dem som har sagt «nei» har begrunnet det med belastningen for familie og slekt ved at de framstår offentlig som tater. De vil gjerne fortelle sin historie. Men de mener det vil slå tilbake på ektefelle, barn, barnebarn og annen slekt om deres taterbakgrunn blir kjent. Holdningene fra tidligere lever fortsatt mange steder.

Dette understreker betydningen av at staten forteller om sin nye innsikt og sin anger til folket på en ettertrykkelig måte. Silje Villemo Fatah, tatt fra sine foreldre som 14-åring, mener at de unnskyldningene som har vært gitt er for spake:

– For dem som så på nyhetene akkurat den dagen så er det vel greit. Men det må mer til for å endre holdninger. Det er det offentlige som har formidlet dårlige holdninger overfor taterne i alle disse årene. Om at vi er arbeidssky og late. De får stå på torget i Hamar og be om unnskyldning overfor hele folket. Ja de kan godt stå på torget i Oslo også. De får fortelle det norske folket at de bevisst forsøkte å utrydde en hel rase.

Hvis vi ser på hva barna våre lærer på videregående trinn i historie om dette er det ingen grunn til å bli imponert. Halvparten av lærebøkene nevner ikke utryddelsespolitikken mot romanifolket med et ord. De øvrige berører det som en parentes. Fortsatt er det sånn at våre barn kan gå gjennom hele skoleverket uten å vite om denne nære historia. Vi kan gå Karl Johansgate og overalt i det offentlige rom også uten å bli minnet på dette.

Bernt Eide

2008

Mindre korrigeringer 2022

KILDER for dette kapittelet

Oppdatering for tydeligjøring

Lag en versjon der forslag til oppdatering er tydelig

Oppdatering for å

- forbedre enkelte nyere perspektiver knyttet til EU-lovverket som tvang fram unnskyldning og utbetaling

-Klargjøre det med billighetserstatning

- Bruke en dag på NOU-en